topleft
topright
Kvinne i slutten av 30-årene forteller... PDF Print E-mail

Jeg er en kvinne i slutten av 30-årene. Jeg har samboer og to skjønne barn.. Jeg har høyere utdanning og stortrives i yrket jeg har valgt. Jeg har trygge og gode rammer i livet mitt, med fantastiske støttespillere, både i familie og vennekrets. Materielt sett mangler jeg heller ingen ting. Det eneste skråret i gleden har vært en svært kranglete helse. De første symptomene meldte seg allerede i tenårene, men jeg har alltid hatt masse stå-på-vilje og er ikke den som gir opp. Så jeg har klart ganske mye til tross for dårlig helse. Etterhvert fikk jeg diagnosen ME (Myalgisk Encefalopati), også kalt kronisk utmattelsessyndrom. Med dette følger det med en hel rekke symptomer som jeg ikke skal gå i detalj på her, men hovedsymptomet er altså en utmattelse som ikke står i forhold til belastningen som utløste den. Jeg er ikke så flink til å ta hensyn til kroppen min, for jeg vil så gjerne leve så normalt som mulig. Med det resultat at jeg stadig presser meg over de begrensingene som sykdommen min setter for meg. Og jo mer jeg presser meg, jo mer stresset blir kroppen og stresshormonene raser rundt i systemet. Det sier seg selv at det er vanskelig å få sove i en slik situasjon. Og nettopp disse søvnproblemene førte meg ut i mitt verste mareritt noensinne.

 

 

Søvnproblemene var store og turnusarbeid gjorde ikke situasjone lettere. Stadige nattevakter og vekslinger mellom kveldsvakt og påfølgende dagvakt. En kommer utslitt og stresset hjem kl 23 og skal tvinge en oppgiret kropp i søvn fordi en skal opp 5.30 neste dag. Jeg opplevde stadig vekk å ikke sove mer enn et par timer mellom kveldsvakt og påfølgende dagvakt. Noen ganger ble det ingen søvn i det hele tatt. Likevel møtte jeg pliktoppfyllende på jobb neste dag. Legen sa at jeg måtte finne meg en annen jobb og han ville sykemelde meg. Jeg hadde nettopp fullført en spesialutdanning innen feltet jeg jobbet i og jeg ville ikke gi opp jobben jeg elsket så høyt. Så jeg fortsatte. Løsningen ble sovemedisin. I flere år brukte jeg Imovane sporadisk. Jeg klarte meg med lav dose (3.75 mg og noen ganger 5 mg). I perioder var jeg også sykemeldt, for helsen var ikke god.

 

Så kom en svært krevende fase. Samboeren måtte jobbe på andre kanten av landet og ble ukependler. Jeg var alene mesteparten av tiden med to barn, hvor den yngste på ett år var veldig mye syk. Jeg var inn og ut av sykehus med ham, samtidig som jeg hadde en 50% stilling. Midt opp i dette tok vi avgjørelsen om å flytte til det stedet der samboeren nå jobbet. Jeg måtte skaffe meg ny jobb og jeg måtte sørge for at jeg hadde gode referanser. Man kan ikke klappe sammen helsemessig, samtidig som man skal søke jobb. Løsningen ble sovemedisin hver kveld, for at jeg skulle klare å fungere i hverdagen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte med sovemedisin så fort vi var kommet i orden på det nye stedet. Men slik gikk det ikke. Helsen ble stadig dårligere og kroppen var kronisk stresset og utmattet. Jeg hadde bare vikariat i den nye jobben og måtte stå på for å vise sjefen at jeg var verd å satse på når det ble en fast stilling ledig. Nå føltes det helt uaktuelt å slutte med Imovane. Jeg var klar over faren for abstinenser, men jeg skjøv det bort. Jeg tenkte at det takler jeg når den tid evt kommer. Jeg hadde på det tidspunktet ingen idè om hvor grusomme og langvarige abstinensene kunne være. Jeg tok opp søvnproblemene med min nye lege. Hun sa at jeg måtte velge mellom å stå fast på sovemedisin for å holde meg i jobb eller å bli sykemeldt. Jeg valgte det første og etter to år fast på Imovane, med flere doseøkninger, hadde det ikke lenger effekt. Legen foreslo Flunipam. Jeg var skeptisk, men jeg tok etterhvert i mot en resept på en måneds forbruk.

 

Og Flunipam var flott den. Jeg sov som en stein om natten og fungerte greit på dagtid. Men jeg begynte å bli bekymret for sovemedisinbruken min. Jeg bestemte meg for å gjøre noen med den saken. Da jeg hadde stått en måned på Flunipam, ba jeg legen om en respet på Stilnoct, fordi jeg hadde lest at det var «den snilleste» av sovemedisinene. Planen var å bruke den til nedtrapping. Etter fire dager på Stilnoct ble jeg veldig dårlig. Først skjønte jeg ingenting. Jeg var helt ubeskrivelig, ekstremt kvalm. Jeg hadde løs mage og satt på do til tarmen var tom. Jeg hadde sterke krampelignende magesmerter. Jeg hadde brennende, sviende smerter ut i armene. Det sitret i kroppen og jeg hadde en udefinerbar uro. Jeg ble kjemperedd. Hva i alle dager er dette for noe tenkte jeg. Først trodde jeg at jeg hadde fått en kraftig mageinfeksjon, men så oppdaget jeg at jeg fikk litt ro i fire timer hver gang jeg hadde tatt Stilnoct. Plutselig skjønte jeg sammenhengen. Jeg hadde abstinenser! Jeg var vettskremt på grunn av styrken og intensiteten i symptomene.

 

Så startet runddansen med å få tak i en fagperson som kunne noe om dette. Etter litt frem og tilbake, kom jeg omsider i kontakt med en spesialist (Psykiater med rusmidler som spesialfelt). Dette var i januar 2007. Han sa at jeg måtte trappe ned ved hjelp av Sobril, fordi den er mest stabil og omdannes ikke til andre metabolitter i kroppen. Videre ville han at jeg skulle ta Lyrica som en «hjelpemedisin» fordi ny forskning hadde vist at det kunne være gunstig. Jeg skulle også begynne med Surmontil (en gammel type tricyclisk antidepressiva som man blir veldig døsig av) for å få god søvnkvalitet. Litt av en coctail av nye medikamenter for en som kun hadde brukt sovemedisin! Jeg hadde ikke noe annet valg enn å stole på ham. Jeg var vettskremt og livredd, og jeg var utrolig takknemmelig for at jeg fikk snakke med en som kunne noe om dette. Jeg ba om å bli lagt inn, men det ville han ikke. Han sa at det ikke var nødvendig, fordi jeg ikke var en misbruker. Jeg fikk heller ikke komme til regelmessige konsultasjoner hos ham, fordi det var lange ventelister. Han kunne bare tilby meg en kort telefonsamtale en gang i blant, sånn helt på siden og uten at det ble ført journal. Jeg følte meg skikkelig «lost» og jeg følte et skrikende behov for tettere oppfølging. De fleste allemennleger har skremmende dårlige kunnskaper på dette feltet, så der var det liten hjelp å få.

 

Spesialisten satte meg på følgende regime: Sobril 15 mg, fire ganger i døgnet (60 mg pr døgn), Lyrica på opptrapping til max dose, dvs 150 mg fire ganger i døgnet (600 mg pr døgn) og Surmontil 25 mg til kvelden. Jeg skulle trappe ned Sobril med 15 mg i uken, dvs at jeg skulle være av Sobril etter fire uker. Det skjærte seg fullstendig. Jeg endte rett tilbake i abstinenshelvete. Fortvilet ringte jeg spesialisten igjen. Han konkludert med at dette hadde gått for fort for meg og sa at det var svært individuelt hvor raskt man tålte å trappe ned. Han poengterte også at symptomene (abstinensene) mine var usedvanlig sterke og lurte på om det kunne ha sammenheng med grunnsykdommen min. Jeg gikk ett trinn tilbake, slik at jeg igjen ble symptomfri. Han sa at jeg måtte prøve meg frem og finne den riktige doseringen for meg. Det ble noen månder med prøving og feiling. Abstinenssymptomene var som jeg har beskrevet over, i tillegg til en ekstrem kjemisk utløst angst og depresjon. Jeg kunne gå fra å være helt fin det ene øyeblikket, til å bli suicidal det neste. Dette var en sjokkartet opplevelse. Jeg har aldri hatt noen slike tendenser tidligere og har alltid vært tøff, uredd og sterk psykisk. Jeg ble vettskremt over hvor sterke krefter som var i sving her og hvor stor den biokjemiske ubalansen var. Dette var en knalltøff periode. Jeg var veldig ofte redd for at livet aldri skulle bli bra igjen, men jeg var likevel svært målrettet og bestemt. Livet som medikamentavhengig var ikke et alternativ. Jeg visste at jeg måtte ut av dette. Jeg måtte stå løpet ut. Jeg følte ingen trang til å ta mer medisin. Det var med stor avsky jeg puttet i meg de pillene jeg måtte ha for å trappe ned i et forsvarlig og overkommelig tempo. Jeg hadde diverse sovemedisiner liggende og jeg hadde rester av høyere styrke av Sobril. Jeg vurderte aldri å røre disse medisinene. Jeg visste at det bare fantes en mulig løsning på problemet. Jeg måtte ut av denne medikamentavhegigheten og jeg mobiliserte all min styrke for å vinne denne kampen.

 

Jeg levde i et vakum og jeg følte at jeg stod oppi min verste krise noensinne. Jeg hadde en fantastisk støtte i min samboer, mine foreldre og mine nærmeste venner. Oppførselen til sjefen min har jeg ikke et eneste godt ord å si om. Jeg måtte jo være ærlig med henne og fortelle hva som var problemet. Hun reagerte spontant med å komme med hentydninger til medisinskapet på jobben og hun lurte på om jeg hadde forsynt meg der eller om jeg kunne komme til å gjøre det i fremtiden. Jeg reagerte med sjokk og vantro. Jeg har aldri stjålet en eneste tabelett og jeg har aldri misbrukt noe. Jeg har brukt sovemedisin foreskrevet av lege, i den dosen legen har fastsatt. Jeg var sjokkert over denne stigmatiseringen. Hun tok meg for å være en uærlig rusmisbruker. Sjefen var tvunget til å følge meg opp regelmessig, pga at jeg var ansatt i en IA-bedrift. Hver gang hun ringte var jeg helt knust etterpå. Jeg gråt utrøstelig i timesvis. Hun fikk meg til å føle meg elendig og hennes mangel på forståelse og empati var graverende. Hun sa rett ut at jeg burde finne meg en annen jobb. Jeg følte meg uønsket på arbeidsplassen og mistenkeliggjort på helt feilaktig grunnlag.

 

Jeg erfarte at jeg kunne trappe ned relativt hurtig i begynnelsen, når jeg stod på høy dose. Deretter måtte det gå saktere og på slutten måtte jeg nærmest lirke meg av Sobril. En annen ting som var svært essensielt i dette, var at jeg måtte fordele dosene jevnt over døgnet. Jeg måtte har så jevn konsentrasjon i blodet som overhodet mulig, uansett hvor lav dose jeg stod på. Det førte til at jeg på slutten delte en Sobril opp i bitte små biter og tok det fire ganger i døgnet. Ett halvt år etter at jeg startet nedtrappingen var jeg endelig i mål. Trodde jeg.....

 

Men det skulle vise seg at det ikke var så enkelt. Spesialisten hadde påført meg et stort tilleggsproblem ved å sette meg på Lyrica. Jeg stod på max dose, 600 mg i døgnet. Dette skulle være en hjelp i den vanskelige nedtrappingen av benzodiazepin-avhengigheten. Men nå viste det seg at jeg var avhengig av Lyrica også. Planen var at jeg skulle trappe ut Lyrica i løpet av et par uker. Men det gikk ikke. Jeg brukte tre knalltøffe månder på det. Her var angsten og suicidaltankene det verste. Det var helt grusomt. Jeg ringte igjen til spesialisten. Han bekreftet at jeg ikke var alene om disse opplevelsene med Lyrica. Han beklaget at han hadde satt meg på dette medikamentet. De hadde nå sluttet å bruke det, pga alle de negative erfaringene. Så styr unna Lyrica! Den er i sin kjemiske struktur altfor lik på bezodiazepinene.

I september-07 var jeg av Sobril og Lyrica, men etterdønningen var ganske store. Symtomene skyllet over meg i bølger og angstriene var enorme. Det føltes så håpløst når jeg stod midt oppi det. Samboeren min var stødig og tålmodig. Han fortsatte å gjenta at det blir bra igjen, det går over, du må bare holde ut dette en liten stund. Takk og pris for at jeg hadde ham.

 

Jeg synes det er tankevekkende at en person som meg, som aldri har vært i nærheten av å ha tendenser til angst og depresjon, kan bli så hardt og brutalt rammet av dette når man kommer i kontakt med disse legemidlene. Spesialisten kalte dette for kjemisk utløst angst og depresjon.

Nå skulle egentlig problemene være over, men den gang ei! En mnd etter at jeg hadde sluttet med Lyrica, valgte jeg under sterk tvil å ta en vaksine. Det sendte meg rett tilbake i abstinenshelvete. Akkurat like grusomme symptomer som når det var på sitt verste. Jeg var bunnløst fortvilet over situasjonen. Hva hadde jeg gjort! Hvordan kunne jeg være så dum! Jeg skulle aldri ha tatt den vaksinen. Samboeren var også fortvilet og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Dette skjedde på en fredag og verken fastlegen eller spesialisten var å få tak i. Da symtomene hadde herjet kroppen min i to døgn og jeg ikke hadde sovet ett sekund, sa samboeren at jeg måtte ta en Sobril. Det kommer ikke på tale, var min spontane reaskjon. Jeg hadde kjempet så hardt for å komme meg ut av det og nå skulle jeg ikke rykke tilbake til start. Men noe måtte jeg gjøre. Symtomene var rett og slett uutholdelige, og de slapp ikke taket ett eneste sekund. Jeg lå på gulvet i fosterstilling og jamret. Jeg klarte ikke å snakke i hele setninger. Jeg bestemte meg for å ta en Lyrica. En time etter en kapsel med 75 mg Lyrica var symptomene på retur. Jeg var i himmelen. Jeg tok 75 mg Lyrica tre ganger i døgnet i tre dager før symptomen slo til igjen, med full styrke. Jeg økte Lyrica-dosen og symptomene forsvant. Slik fortsatte det med tilbakefall av plagene hvert tredje døgn og påfølgende doseøkning.. Tilslutt hadde jeg kommet opp til max dose med Lyrica igjen (600 mg/døgn). Og jeg stod med ryggen mot veggen. Nå kunne jeg ikke gjøre mer. Symptomene kom i bølger som skyllet over meg og varte i 1-2 døgn, før det roet seg igjen. Med samme intensitet varte dette i drøye tre månder, før det viste tegn til tilbakegang. Jeg bestemte meg for å gjøre en svært langsom og kontrollert nedtrapping av Lyrica. Jeg brukte 9 mnd på å trappe ned og slutte med det. Da var vi kommet til oktober -08, ett år etter den fatale vaksinen.

 

Jeg pustet lettet ut og livet begynte å normalisere seg igjen, selv om jeg ikke var i stand til å jobbe. Jeg hadde vært gjennom en utrolig tøff påkjenning og jeg hadde kjempet en lang og hard kamp. I forhold til grunnlidelsen min, ME, var funksjonsnivået blitt lavere. Jeg var mer sliten og utmattet, og jeg var for dårlig til å jobbe. Men jeg var så lykkelig og glad. Jeg hadde kommet ut av abstinensmarerittet. Nå var det bare Surmontil igjen og selv om søvnen var dårlig, så begynte jeg å tenke på nedtrapping. Men før jeg kom så langt, så ble jeg slått ut av en veldig kraftig forkjølelse. Dette var i januar 2009. Abstinensene kom tilbake, ikke like sterkt som tidligere, men ille nok til at fortvilelsen rammet meg med full styrke igjen. Hva er dette for noe, tenkte jeg. Hvorfor??? Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle ta en eneste pille til. Jeg nektet å rykke tilbake til start.

 

Jeg sendte mail til spesialisten igjen og spurte ham om senfølger etter det jeg hadde vært gjennom. Han bekreftet at senabstinenser er vanlig og at det forekommer i opp til tre år etter at man har sluttet med disse medisinene. Olafsen i «Medisin Mot Piller» bekreftet også dette og han sa at både vaksiner og infeksjoner kunne gi nye abstinenser i lang tid etter at man har sluttet med disse avhengighetsskapende medisinene.

 

Infeksjonen gikk over og livet normaliserte seg igjen. Nå skriver vi august 2009 og jeg ser lyst på fremtiden. Jeg er fremdeles ikke tilbake i jobb og søvnen er det så som så med. Jeg bruker fremdels Surmontil. Jeg er i gang med å bygge på utdanningen min og har tatt fatt på Masterstudier ved Universitetet. Jeg tar det i rolig tempo og har fått en individuell studieplan. Jeg vet at uansett hva som skjer i fremtiden, hvis disse abstinensene skulle komme tilbake, så skal jeg klare å takle det. Jeg vet at det går over. Livet blir bra igjen. Det er bare å bite tennene sammen og holde ut. Alle trenger gode støttespillere i en slik situasjon. Noen som kan stå stødig og si bestemt at det går over, det blir bedre. Med min historie ønsker jeg å synliggjøre at abstinenser kan ramme helt vanlige mennesker, som ikke er psykiske syke og som ikke har misbrukt noen ting. Jeg håper at min historie kan være til inspirasjon og gi håp til andre. Jeg klarte det og du kommer til å klare det du også!!

 

En kort oppsummering av de viktigste punktene når du skal trappe ned benzodiazepiner:
Ta utgangspunkt i en dosering som er stor nok til at du er symptomfri. Fordel dosen jevnt utover døgnet avhengig av halveringstiden på medikamentet du bruker. Hver enkelt dose skal tas før symptomene kommer tilbake, dvs at det er bedre å ta 3-4 mindre doser i døgnet enn en stor. Du kan trappe ned relativt hurtig i begynnelsen, for så å trappe saktere ned når du kommer over på lavere dose. Fortsett å holde på jevn dosefordeling i døgnet. Stabiliser deg på hver trinn før du går videre, det betyr gjerne to uker på hvert trinn. På slutten må du dele tabeletten i små biter og voila! så er du medikamentfri!! Ved hjelp av denne fremgangsmåten var jeg overrasket over hvor knirkefritt det gikk på slutten.

Hvis du trapper ned hjemme, kan du ta det sakte og over lang tid. Jeg brukte 6 mnd på å trappe ned benzodiazepiner. Noen vil kanskje trenger lenger tid enn det også. Du vil sannsynligvis trenge en sterk støttespiller for å klare det hjemme. Hvis du innlegges, må du trappe ned mye raskere og symptomene blir sterkere.

 

Dette klarer du!

 

Mange klemmer fra meg!!