topleft
topright
Mann forteller sin egen historie PDF Print E-mail
 

Etter en serie ekstremt påkjennende og stressende opplevelser i 1996 tok jeg en 2-ukers utenlandsferie, jeg tenkte dette skulle passe bra siden jeg følte en utbrent og utmattet følelse i kroppen. Jeg satt litt senere på en cafe i Spania, plutselig kjente jeg at pulsen min steg hurtig og at den bare galloperte hemningsløst. Jeg kjente at pusten nesten forsvant og at virkelighetoppfattelsen ble litt skremmende, noen andre må ha sett at jeg ikke var "helt med" for det neste jeg husker er at jeg sitter livredd i en ambulanse med oksygenmaske og fulle sirener på vei til det lokale sykehuset, her ble det foretatt diverse EKG tester og jeg dro derfra den samme kvelden. De klarte aldri helt definere hva som var skjedd med meg på det spanske sykehuset men de fortalte at jeg hadde hatt en svært høy puls og at jeg burde ta det med ro fremover.

Når jeg litt senere kom tilbake til Norge hadde jeg med meg en utskrift av EKG testen som jeg viste til en lege jeg hadde bestilt time hos, han sa at jeg etter all sannsynelighet var blitt rammet av et sterkt panikkangstanfall, han skrev dernest ut en resept på et medikament som skulle dempe angsten, dette medikamentet heter Xanor. Jeg fikk beskjed om å ta 1-2 piller når anfallene kom eller når jeg kjente meg engstelig eller for stresset. Det ble mange besøk hos denne legen som i tilegg til å fortsette å skrive ut nye resepter på Xanor hevet doseringen og supplerte med sovemedisinen Imovane fordi jeg hadde hatt store søvnproblemer, jeg skal innrømme at det på den tiden var en velsignelse å ta disse pillene for de var jo så effektive og mine problemer forsvant som på bestilling .. sålenge jeg hadde pillene i skapet var min verden under kontroll og jeg slapp å sykemelde meg.

Når jeg nå hele 11 år senere ser meg i bakspeilet så skjønner jeg at jeg aldri skulle akseptert alle disse reseptene men heller søkt hjelp hos terapeut, det har nemlig blitt et ufattelig antall resepter i etterkant på beroligende stoffer og sovemedisin, jeg ble etter kort tid svært overdosert fordi jeg opparbeidet meg en resistens mot virkestoffene, jeg var oppe i FIRE ganger normale doser kun for å kjenne en normaleffekt! Når jeg fikk min første resept var jeg kun 26 år, jeg er nå blitt 37 år og pillene har for lengst blitt en fiende. Jeg har i svært mange år tatt disse pillene fordi jeg rett og slett blir syk uten og jeg har blitt et offer for skjødesløs medikamentbehandling - jeg har hatt stor skyldfølelse for at jeg hele tiden tar pillene og jeg har kjent skammen ved å føle meg som en narkoman.

Jeg har kjent på kroppen hvor vanskelig det er å slutte da jeg får sterke abstinenser ved opphør av disse medikamentene. Disse abstinensene opptrer som følger hos meg:

- Magekramper

- Hjertebank

- Munntørrhet

- Stor urolighet

- Vanskeligheter med å definere sultfølelse

- Frykt for å møte andre mennesker

- Følelsesløs hud

- Tap av sexlyst

- Kronisk tretthet

- Hodepine

- Muskelsmerter

- Sterk angst

- Svetting

- Apati

- Skjelvinger på hendene

- Passive tanker / handlingslammelse

- Generelle deppressive tanker

Jeg er et oppegående individ på alle måter men iløpet av disse 11 årene har jeg gradvis sett at verden der ute har forsvunnet, jeg har pådratt meg en mengde angstrelaterte lidelser i kjølvannet av å ta angstdempende midler og jeg har blitt mindre menneske. Å skulle stå opp om morgenen og møte verden uten disse medisinene er like skremmende som de abstinensene jeg føler uten.

Dette har med andre ord blitt et stort tapsprosjekt for meg. En ond sirkel i ordets rette forstand.

Jeg vil at min historie skal være et alarmsignal til deg som er i en tidlig fase av medikamentbruken. Husk, mine piller ble utskrevet av rundt 3 forskjellige leger som alle kjente til opphavet med stress og angstproblemene. Ingen av dem satte fokus på selve problemet men ønsket kun å stagnere SYMPTOMENE til problemet med medikamenter.

Jeg er nå inne i en fase hvor jeg etter eget initiativ skal trappe ned på medisinen, jeg har funnet en lege som skjønner faren ved å fortsette å bruke disse preperatene og som også støtter meg ved å sende anmodninger til mitt lokale distriktspsykiatriske institutt. Jeg venter nå på muligheten til å bearbeide mine problemer medikamentfritt og har trappet ned til ca 20% av det forbruket jeg har hatt så langt, abstinensene er store men jeg vet at dette er den eneste veien jeg kan gå herfra. Det at det MÅ bli et positivt utfall av å slutte med all denne kjemien er en god motivasjon. Jeg kjenner at kroppen ønsker å våkne og at den "tar kraftig igjen" etter den dårlige behandlingen den har fått de siste 11 årene.

Til slutt vil jeg si følgende:

Jeg vet så inderlig godt hvor riktig det føles å ta beroligende midler når du har det grusomt. Jeg vet så inderlig vel hvor effektivt de virker og hvor befriende det er å kjenne at de gjør nettopp det. Dessverre er det kun en KORT periode disse medikamentene er forsmålstjenelige og de blir kjapt en fiende den dagen man skal avslutte bruken og kjenner at man ikke makter det.

Når man stadig slår problemer ihjel med piller vil problemene bare vokse deg over hodet og man sitter igjen med svarteper. Jeg vil anmode alle landets leger om å henvise pasienter direkte til spesialister istedenfor å bruke reseptblokka, jeg våger meg faktisk til å si at det faktisk kan være et forhold mellom medikament produsentene og visse leger som ikke er heldig også. Det har vært avdekket en rekke kritiske forhold der produsenten av et medikament gir leger en andel av totalsalget. Dette er dog en annen side av saken, men den sier jo litt om hvor stor grunn det er til å være skeptisk til leger som bare vil skrive resepter på vanedannende stoffer...

 

Hilsen meg