topleft
topright
Kamp på liv og død mot medikamentavhengighet PDF Print E-mail

 

Gjennom ti år har han med nitid hjelp fra kona kjempet seg gjennom et sant helvete for å slippe unna abstinensene og bivirkningene av anerkjente medisiner. Historien til ”Martin” (58) begynte som de fleste andre som sliter med medikamentavhengighet. Han hadde en stresset jobbsituasjon med mye ansvar. Etter hvert fikk han klassiske symptomer på utbrenthet. Det var vanskelig å sove, og kroppen som trengte hvile, klarte aldri å slappe av. Helger og ferier var ikke nok til å hente seg inn igjen. Som ansvarlig for betydelige budsjetter på jobben, var ikke sykmelding eller permisjon noe alternativ. Han var da til å stole på!

Han hadde verken tid eller anledning til å ta seg en pause, og det hele kom vel antakelig til å gå over etter en stund, tenkte Martin. - Jeg oppsøkte til slutt fastlegen min for å få hjelp til å komme over kneika. Han skrev ut sovetabletter til meg, forklarer Martin. I full tillit til legens råd, begynte han med disse. Pillene hjalp ham til å sove, men etter kort tids bruk merket han at han ble deprimert. Dette bedret ikke funksjonsevnen i forhold til jobb, og han valgte å oppsøke legen igjen. Kanskje kunne de snakke litt om dette, om hvordan han kunne komme seg videre? Løsningen fra legens side var å skrive ut nye resepter. Denne gangen på antidepressiva. For å bøte på smertene som rev gjennom kroppen, ble det forskrevet Paralgin Forte. Så var han i gang. - Jeg hadde en innebygget skepsis til sovemedisiner og antidepressiva. Derfor var jeg motstander av at han skulle ta disse medisinene fra første stund, skyter kona ”Kari” inn. Hun forsøkte å ta dette opp med mannens lege, men ble avvist med at dette skulle hun ikke bekymre seg over. Han visste best, og han skulle ta seg av vurderingene i denne sammenhengen. - Hva skulle jeg si til sånt? Leger er spesialister og skal kunne dette. Sånn tenkte jeg, sukker hun. De første årene fungerte Martin sånn noenlunde i jobben. Pillene han fikk var med på å gjøre hverdagene tunge, men mulig å gjennomføre. På dette tidspunktet skjønte ikke Martin at det var pillene som gjorde ham sånn. Han trodde at han var blitt sykere. Dette er også en klassisk tankegang å falle inn i for mennesker i samme situasjon.

 

Etter hvert dukket uventede problemer opp i form av endret humør og evne til å tenke rasjonelt både på jobb og privat. - Jeg trodde på det tidspunktet at det var de opprinnelige problemene med stress og søvnløshet som hadde forverret seg. Det var naturlig for meg å snakke videre med legen om jeg ikke burde henvises til psykiatrien. Det var ikke noe vellykket forslag. Legen mente at jeg var for frisk for psykiatrien, sier Martin ettertenksomt. På dette tidspunktet var det så vidt han hanglet seg på jobb. Det ble ingen krefter igjen til familien eller et sosialt liv. - For å komme meg videre, oppsøkte jeg en ny lege. Denne tok seg tid til samtaler hver 14. dag, men forskrivingen av resepter fortsatte. Det ble større og større doser. Om jeg uttrykte skepsis overfor det økende antall tabletter jeg puttet i meg, beroliget legen meg med at det var ingen fare så lenge jeg holdt meg til de avtalte dosene, sukker Martin oppgitt, som ikke hadde noe annet reelt valg enn å tro på det legen sa. Og som aldri i sin medikamentkarriere tok mer enn det han fikk beskjed om. Det skulle bli verre. Etter noen år på dette viset, måtte Martin kaste inn håndkledet og forholde seg til trygden som levevei.

 

Han og familien brøt opp for å flytte til et nytt sted for på den måten å starte på en ny fase i livet, forhåpentligvis med et positivt fortegn. - Det ble en nedtur. Selv et nedslitt nettverk er bedre enn intet nettverk. Uten sosial omgang, uten arbeid på et ukjent sted, kom hele min elendighet enda mer til syne. I min fortvilelse oppsøkte jeg en lege på vårt nye bosted. Det bør ikke forundre noen at også han bød på resepter. Denne gangen med sterkere innhold og større doser. Livet begynte for alvor å bli uutholdelig. Selv om smerten og angsten for en kort tid ble fordrevet av medisinene, gikk det fort over. Jeg var kommet inn i en heksedans som var utenfor enhver kontroll. Med et forflatet sinn og forvrengt syn på tilværelsen syntes døden som en oppnåelig gave, minnes Martin. For kona står disse årene som en mur av ensomhet, fortvilelse og maktesløshet. Hun hadde ikke noe annet valg enn å se sin, en gang så vitale og humørfylte ektemann, bli forvandlet til en skrekkinngytende og følelsesløs skygge av seg selv.

 

- Med hans gjentatte selvmordsforsøk over tid, var det nesten umenneskelig å skulle takle dette alene. Som nærmeste pårørende blir man også helt satt ut og lever på et eksistensminimum, betror Kari oss. Gjennom sju år var hun sykepleier, bar på tankene om det grusomme som rammet hennes kjære, uten å ha noen å snakke med. Hun ville verne om hans integritet og følte at det ville være utleverende å snakke om dette med andre. Venner som de tidligere hadde hatt, var forsvunnet i tur og orden. I sin fortvilelse ringte hun krisetelefoner og oppsøkte frivillige organisasjoner, der hun endelig fant trøst og hjelp. Vendepunktet kom i oktober 2004. - Jeg fikk det for meg at jeg måtte prøve å komme til bunns i hvorfor mannen min var blitt slik. Som en skjelvende skygge som kun lå i sengen sin. Han klarte ikke å gå, alt sosialt liv var uaktuelt, og han snakket heller ikke til meg. Jeg kunne ikke leve med dette, sier Kari. Hun gikk på internett. For første gang leste hun om medikamentavhengighet, og for hver setning hun leste, kjente hun igjen sin og Martins situasjon. Hun var ikke i tvil, og måtte dele sin nyvunne kunnskap med mannen. Selv i tåkeheimen han befant seg i, der han på dette tidspunktet, etter legens ordre daglig tyllet i seg 300 mg Valium, (tilsvarende 60 normale doser av medikamentet), fattet han hva hun fortalte, og bestemte seg der og da for å slutte. I to måneder levde han med et helvete av abstinenser. Skjelvingene, hjertedunkingen og smertene var så enorme at man trodde han hadde fått hjerneslag. Kanskje hadde han det også. Det gikk rett og slett ikke.

 

I forbindelse med nedtrapping var det lite hjelp å få hos legen. Han mente at Martin måtte leve med medisiner resten av livet, og at det var direkte uforsvarlig å gjennomføre total kutt. Han var blitt behandlet til en invalid. - Jeg skjønte at jeg måtte gå langsommere. Det er ikke mulig å kutte så brått som jeg ville. Selv med langsommere nedtrapping red abstinensene i kroppen som en voldsom tsunami. Jeg var psykotisk til tider, og ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Uverdigheten dette medførte er nesten for vond å snakke om. Jeg ble behandlet som en rusmisbruker, og pleierne mente at jeg selvforskyldt hadde havnet i rennesteinen. Det var ikke måte på fornedringen, og de hadde overholdet ikke peiling på hva jeg led av. Nå, etter to og et halvt år, er jeg mentalt tilbake der jeg var før alt dette startet. Fremdeles har jeg smerter i ledd og bein, men tror også at dette vil forsvinne etter hvert. Jeg har fått livet tilbake, smiler Martin blekt. Det er ene og alene takket være Martins egen viljestyrke og støtten fra kona at han har klart dette. - Det var et enkelt valg. Et valg mellom liv eller død. Men hadde jeg ant hva som ventet meg da jeg bestemte meg for å kutte, vet jeg ikke om jeg hadde orket likevel. Det har vært svært ille, sier Martin stille. De to er kommet styrket ut av dette, Martin og Kari. Kampen tilbake til livet har brakt dem tettere sammen. I dag er det dog mange spørsmål som krever et svar.

 

- Jeg er uten tvil blitt utsatt for et overgrep. Det er ingen lege som kan stille seg uvitende til at antidepressiva, sovemedisin og smertestillende medfører avhengighet, sier Martin bestemt. Selv om han også innser at utskrivingen av resepter kan ha sin årsak i manglende tid til enkeltmenneskene. Han antyder sterkt at legene kan sitte i lommen på produsentene av legemidlene, og er klar over at dette kan være en brannfakkel. Dette er medvirkende til at han den dag i dag ikke makter å stå fram i full offentlighet.. ”Martin” klarer ikke den mediepågangen som dette åpenbart vil generere. Gjennom avvenningen er han blitt kjent med flere som har vært i samme situasjon. Den samme avvisningen fra legene, den samme leksa om at medisinene ikke skaper avhengighet så lenge man tar forskrevet dose. De aller fleste som får problemer med medikamentavhengighet gikk til legen første gang i forbindelse med en helt ordinær livskrise, som dødsfall i familien, problemer på jobb eller skilsmisse. - Det er skremmende likhet i historiene, forteller han. Selv med små doser, kan abstinensen bli forferdelig. Og dette er ikke rus. Som andre har fått penicillin fikk jeg mine medisiner for å bli bra. Det var snakk om å få bedret funksjonsevne. Hvilket viste seg å ha en stikk motsatt effekt. Jeg er ikke bitter. På tross av at jeg har mistet ti av mine beste år ønsker jeg å rette fokus på problemene knyttet til medikamentavhengighet. Det er veldig mange som føler dette på kroppen, og som trenger hjelp. Det er en ukuelig vilje og støtte fra omgivelsene som skal til for å klare det, fastholder Martin, og har sine tanker om å være hjelper for andre i lignende situasjon den dagen han selv er sterk nok.

 

Han er frarøvet 10 år av sitt liv, og har litt av hvert å ta igjen.

 

Av Solveig L. Kalbakk