topleft
topright
Egne opplevelser fra en stor skeptiker til lykkepillen PDF Print E-mail

Her er min historie: For noen år tilbake ble ”Lykkepillen” slått stort opp i media. Stadig var det å lese om personer som hadde blitt helt friske av omtrent det meste takket være ”Lykkepillen”. Man fikk følelsen av å nærmest ikke ønske å bli frisk hvis man ikke var villig til å prøve denne type medisin. Å når ens egen fastlege også anbefalte dette, ja så måtte det antagelig være bra. Ja for legen hører man jo på, og selvfølgelig vil man gjøre alt for å bli frisk.

Vel, akkurat sånn var det for meg. Jeg satte i gang med ”Lykkepillen” og var kjempe spent. Måtte begynne gradvis med små doser som sakte ble økt til den dosen jeg skulle ha. Dette var for å unngå ubehagelige bivirkninger. Dette skremte ikke meg fra å prøve, alle vi med kroniske sykdommer vet at alle tabletter har mange bivirkninger, det er bare å håpe man ikke får for mange av dem. Jeg opplever dessverre en del bivirkninger ganske fort, kvalme og generell uvelhet. Men jeg biter tennene sammen, for dette skal prøves ut samme hva. Når jeg omsider oppnår full dose, venter jeg også på full effekt, men det lar vente på seg. Ukene går, månedene går, men jeg blir ikke bedre. Smertene mine er fullstendig uforandret, men jeg har i tillegg fått flere plager. Jeg er mye kvalm og magen er konstant i ulage. Etter en samtale med legen min blir vi enige om at jeg like gjerne kan avslutte behandlingen, hadde ”Lykkepillen” virket på meg så hadde det skjedd for lengst. Jeg får beskjed om å trappe ned gradvis, en tablett i uken. Etter å ha trappet ned i to uker blir jeg kjempe dårlig. Jeg får voldsom hjertebank, kaldsvetter, tåkesyn, balanseproblemer, snakker usammenhengende og har voldsom hodepine.

 

En kveld går det ikke lengre, jeg prøver å holde ut men mannen min insisterer på å dra til legevakten. Vi begynner begge å bli redd for at noe alvorlig er i ferd med å skje, og kobler ikke dette til ”Lykkepillen”. På legevakten blir det lang ventetid som vanlig.. Jeg klarer så vidt å stå på bena, så det er ett mareritt å sitte der å vente. Omsider er det min tur til å komme inn til legen. Hun stiller en del spørsmål og undersøker meg litt. Så går hun ut av rommet uten å si noe, men kommer inn igjen litt senere. Hun er da ganske morsk, og ber mannen min om å gå ut så hun kan snakke med meg på tomannshånd. Vi reagerer litt på dette, men gjør som legen sier.

 

Det var selvfølgelig helt feil av oss å godta dette fra legen, jeg har jo rett til å ha med meg en ledsager til legen om jeg vil. Men i frustrasjon og redsel tenker ingen av oss helt klart der og da og gjør som legen sier. Det legen nå sier skulle jeg virkelig ønske mannen min hadde vært der for å høre. Først spør legen om jeg har noen barn. Ja sier jeg, jeg har da det. Så fortsetter legen: ”Jeg vet nå hva som feiler deg, så du kan bare legge alle kort på bordet. At du utsetter deg selv for dette er en ting, med å ta hånd om barn i en sånn situasjon er bare ikke akseptabelt! Du forstår at jeg må ta dette på alvor? Når du har rusproblemer så kreves det at du får behandling for dette for å ikke miste omsorgen for barnet.” Hva var det legen sa, rusproblemer?? Jeg, som ikke røyker og drikker toppen to glass vin i året.. Å hva mener hun om å miste omsorgen for barnet? Jeg føler meg dårligere enn noen sinne, blir redd og utrolig frustrert. Legen må ta feil av meg og en annen pasient, hun har sikkert misforstått ett eller annet, dette kan ikke være mulig!

 

Jeg får omsider stotret frem at jeg ikke er noen rusmisbruker, jeg ber henne forklare hva hun mener. Hun sier med en bestemt tone at jeg har helt typiske abstinenser, og at hun også har diskutert dette med en kollega. Nå klarer jeg ikke holde igjen tårene, jeg forstår ingen ting og føler meg utrolig liten og redd. Legen ber nå sin kollega om å komme inn på behandlingsrommet. Han ser med en gang at jeg ikke har det bra verken fysisk eller psykisk og spør om jeg har med meg noen pårørende. Jeg forteller om mannen min som sitter på gangen, og legen spør om ikke han skal komme inn. Selvfølgelig vil jeg det! Den andre legen sier nå til den første legen at ”vi må ikke ta for raske beslutninger”. Så begynner han å spørre meg om min generelle helsetilstand og hva slags medisiner jeg bruker og om det nylig er skjedd noen forandringer rundt dette. Jeg kommer da på ”Lykkepillen”, og forteller at jeg har prøvd ut dette men at jeg nå trapper ned for å avslutte denne behandlingen. Han sukker høyt og lener seg tilbake i det han sier ”der har vi funnet det såkalte rusproblemet ditt”! Denne legen forteller videre at han har vært borti, og hørt om, flere pasienter med lignende reaksjoner ved nedtrapping/avslutting av ”Lykkepillen”. Han ber meg øke dosen på tablettene igjen og begynne en veldig langsom nedtrapping. Jeg skal nå dele opp hver tablett i fire deler og trappe ned med bare en fjerdedel hver fjortende dag. Det tar nå lang tid å bli ferdig med ”Lykkepillen”, men jeg blir ikke dårlig, det er det viktigste.

 

Hilsen en stor skeptiker til Lykkepillen, eller som jeg foretrekker å kalle den Ulykkepillen.